Skogfinner

SKOGFINNENES BAKGRUNN

Skogfinnene var et nomadisk folk som kom østfra og inn i Finland. De slo seg til i området Savolaksi det østlige Finland som da ikke var befolket. Tidligere hadde samer bodd der, men de var blitt drevet nordover. Skogfinnene er ikke av samisk slekt, slik mange tror.
Først på 1500-tallet førte svenskekongen Gustav Vasa inn smeder fra Finland for å lære opp svenskene til å arbeide med jern og stål. Skogfinnene var kjent for å være flinke til slikt. I begynnelsen var innvandringen liten, men tok seg stort opp da Gustav Vasas sønn Karl – senere Karl IX – ble hertug over flere len. Han hadde hørt om finnenes svedjebrenning, en form for korndyrking han mente ville passe bra i Värmland. Skogen hogges ned, tørkes og brennes, og rugen sås i den næringsrike asken som blir etter svedjebrenningen. Det går hele 4 år fra hogst til rugen kan høstes, men svedjerugen kan gi titusen fold tilbake.


Rugfinner_


Etter hvert tiltok innvandringen, og i flokker kom de fra Savolaks, Rautalampi og Porkala og slo seg ned i hele midt-Sverige. De dro fra sine gårder i Finland, fra krig, uår og undertrykkelse. Store, øde skogområder ble befolket, og skogen, som den gang var verdiløs, ble brent. I stedet ble det dyrket korn og andre matnyttige vekster som det var stor mangel på. Hertug Karl tenkte også på sine behov for våpen, og finnenes dyktighet som smeder og håndverkere.


I begynnelsen hadde finnene det bra, men ut over 1600-tallet ble det fra svenskenes side et omslag i holdningen til innvandrerne. Finnene var for dyktige som jegere og fangstmenn, og svenskene begynte å forfølge dem. De kom mannsterke, brente ned finnenes hus, ødela avlingene og drev dem lenger og lenger inn i skogen. Motstanden økte, og da ”Tredveårskrigen” kom lot svenskekongen kunngjøre at alle som satt på Statens grunn skulle løse inn sine heimer i den hensikt å skaffe penger til krigen. Finnene hadde ikke skaffet seg skjøte på heimene sine, og disse ble nå løst ut av andre mens de var maktesløse. Mange menn ble sendt ut i krigen, mens kvinner, barn og gamle ble jaget bort.


Med bakgrunn i denne forfølgelsen tok finneinnvandringen til Trysil og Solørdistriktet til. Her var det store skoger der ingen bodde. Men skepsisen til finnenes levemåte var stor også i Norge. De holdt seg for seg selv i skogene, de giftet seg stort sett med hverandre og de holdt på det savolaksiske språket. Fremmedfrykten var like stor da som den er i dag. Skogfinnene drev jordbruk på en fremmed måte, og hadde en annen kultur enn nordmennene. Derfor ble det vanskelig å være skogfinne også i Norge. Mange steder ble de trakassert og så seg nødt til å flytte.


At det kom skogfinner (i Verdal ble de kalt rugfinner) til Vera er en del av både Trysils og Verdals historie som inntil nylig har vært en glemt hendelse.
Tron Tronsen og hans kone Berte Andersdatter Tørberget kom til Vera i 1799. Med seg hadde de Andreas – 1 år gammel – som det blir sagt at Berte bar i ei meis på ryggen. Tron bar ei geit i ei lignende meis på sin rygg. Inger Andersdatter Tørberget, 10 år gammel, som var Bertes søster, fulgte også med. Det blir sagt at Inger gråt mye og hadde hjemlengsel den første tiden, og at hun alltid ønsket at hun kunne fått sett moren igjen – noe hun visstnok aldri fikk.


Nesten samtidig kom det flere finnefamilier til Vera. Det var i alt 11 familier i bygda på den tiden. Finnene hadde tradisjon på å hjelpe hverandre. Det var de nødt til, for å hogge og brenne skog var et stort arbeid. Etter hvert måtte noen gi opp og flytte fra Vera. Skogfinnene ble etter hvert inkludert i Verdalssamfunnet, og etterlater seg mange etterkommere. Men det tok tid å bli inkludert. Deres kultur var slik at kniven ofte satt løst, og de tok seg til rette med jakt i fjellet. Samtidig hadde de også utfordringer med samenes rein, og bygdefolkets fjellslått. De måtte samarbeide på tvers av landegrensene – for Vera, som mange andre områder nær grensa, var på den tiden grenseløs. Folk hadde samkvem med hverandre over grensene, uten å tenke på at de tilhørte forskjellige land. De dro kanskje fra en stor utfordring til en større?


I dag kaller vi det meste av distriktet som finnene kom til for Finnskogen. Skogfinnene har fått status som en av Norges 5 minioriteter, de første finnene som innvandret har etterlatt seg en stor etterslekt, og vi som er deres etterkommere er stolte over å ha skogfinske aner.


Sissel Hermann